I dag går toget bare til Spikkestad. Det er lenge siden det gikk forbi. Den gangen skulle det helt til Drammen og kanskje enda lenger. Nå er Spikkestad et stille sted, særlig på en søndag i juli. Men, for oss som stilte inn GPS’en på «scenic route» uten å egentlig mene det, for oss er det en liten juvel. For Spikkestad skjuler en skatt, og det er at selv om toget nå bare stopper her og ikke går videre, kan du det. For langs den gamle togbanen er det en turvei. Av første klasse. Med gamle sviller og skinner som ligger langs veien, med tunneler og rester av stasjoner. Sporene etter jernbanen er tydelige.
Stortinget vedtok sommeren 1869 at banen skulle bygges. 7. oktober 1872 åpnet det vi i dag kaller Gamle Drammenbanen. 53 kilometer med spor sto ferdig etter kun tre års arbeid. Den var smalsporet, som jernbanene i Norge var på den tida, og gikk fra Oslo Vestbanestasjon.
Opprinnelig skulle banen gå lenger øst, men nedstigningen fra Spikkestad og videre i en myk bue langs østsiden av Lierdalen ble foretrukket. Kanskje fordi den var så vakker? Presten, læreren og fotografen Ole Tobias Olsen reiste her en gang i 1870-årene, og sa: «I fugleperspektiv overskuer vi et prospekt av flere mils utstrekning og så vidunderlig smukt, at vi fattes ord til å uttrykke vår henrykkelse.»
Ikke bare var det pent, men det var nyttig, toget. Det åpnet den nye, moderne verden for de som bodde langs linjen, ja, til og med for de som ikke gjorde det, men som hadde noenlunde overkommelig reisevei. Forutsatt at det stoppet.
Det tok 13 år før toget stoppet på Spikkestad for første gang. Beboerne på Spikkestad er ikke ukjente med gjennomfart, for Oldtidsveien, hovedferdselsveien til Oslo fra sør, går igjennom stedet. Men da jernbanen kom i 1885 forandret det mer enn noen kunne gjette.
Det var aldri meningen at toget skulle stoppe her. Spikkestad var for lite og ubetydelig. Men bøndene i området ville ikke levere melken i Røyken, og de forlangte at toget skulle stoppe. Så fra 1885 stoppet enkelte godstog, og fra 1886 stoppet det for passasjerer. Et stasjonsby vokste frem. Det kom teglverk, steinbrudd og annen industri, blant annet en fabrikk som lagde GÅ-PÅ skobesparere. Men status som stasjon fikk ikke Spikkestad før i 1911.
I 1920 ble banen renovert, og ble normalsporet. For de som lurer er sporvidde på en smalsporet bane 1067mm, og på en normalsporet bane 1435mm. To år senere ble den elektrifisert, som den første av de statlige banene, og strekningen mellom Sandvika og Oslo Vestbanestasjon fikk dobbeltspor. En så stor, elektrisk jernbane trenger nødvendigvis mye strøm, og Hakavik kraftverk ved Eikeren ble bygget for å gi den akkurat det.
Og i de påfølgende år kom fremtiden, og den kom fort. I 1958 kom dobbeltsporet til Asker. Så begynte bygging av landets lengste tunnel, Lieråstunnelen, 10,7 kilometer lang. Da den ble tatt i bruk kortet den ned reisetiden til Drammen med tre kvarter, og Spikkestad og de andre stasjonene langs den gamle Drammenbanen fikk veien mot Drammen avkuttet og lagt øde.
Siste tog mellom Spikkestad og Brakerøya gikk 2. juni 1973.
Vi tok bena fatt og gikk et stykke langs traseen som nå er gang- og sykkelvei.
